Når krisen rammer - møtet med ofre og pårørende

Når store kriser og ulykker inntreffer, er pressens rolle viktigere enn noen gang. Vi skal rapportere om det som skjer og ha et kritisk blikk på innsatsen til de som håndterer det som har skjedd. Samtidig skal mediene ta hensyn til de som er rammet av det som har skjedd – ofre, pårørende og andre som er tett på hendelsene.

Det er en vanskelig balansegang og et evig tema for debatt – både i og rundt mediene – og både underveis og i etterkant av det som skjer.

Denne veilederen er blitt til i forbindelse med markeringen av at det er ti år siden 22. juli-terroren. I forkant av jubileet arrangerte Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening et seminar i samarbeid med Norsk Presseforbund. Første utkast til veileder ble presentert der, og i det videre arbeidet ba vi om tilbakemeldinger fra redaktører, journalister og publikum.

Presseetikken gjelder hele den journalistiske arbeidsprosessen, men det vil være ulike hensyn som gjør seg gjeldende i innsamlingsfasen og publiseringsfasen. Når man står midt oppi en dramatisk hendelse, vil man måtte ta andre hensyn enn når man omtaler en hendelse lang tid i etterkant.

I innsamlingsfasen er det måten journalisten møter kilden på som er kritisk. I publiseringsfasen er det de redaksjonelle valg om hva som skal publiseres og hvordan det publiseres, som er det mest sentrale. Det er viktig å holde disse to fasene og ulike vurderingstemaene fra hverandre.

Kriser rammer ofte mange mennesker hardt, og medieomtalen vil alltid kunne oppfattes som en tilleggsbelastning. Med kunnskap, dialog og omtanke vil redaktører og journalister imidlertid kunne unngå å legge stein til byrden for de som er hardest rammet. «Ord og bilder er mektige våpen» heter det i Vær Varsom-plakaten. I denne typen saker trenger vi en ekstra påminnelse om dette. I tillegg til de konkrete rådene som gis i denne veilederen, vil vi oppfordre redaksjonene til løpende diskusjon om redaksjonelle vurderinger og valg – og til å vise mest mulig åpenhet om disse spørsmålene. Både for enkeltmedarbeidere og for redaksjonen som helhet er det viktig å legge opp til diskusjon, deling og evaluering underveis. Dette fører både til kompetanseheving i redaksjonen og det er en god måte å bearbeide de sterke inntrykkene som kan følge med krevende oppdrag.

12 gode råd

1. Klargjør din rolle. Husk hvem du er og klargjør rollen din - både overfor deg selv og andre. Husk at du er på jobb. Du er observatør og rapportør på vegne av allmennheten. Dersom det er behov for din hjelp i en nødsituasjon, skal du selvsagt hjelpe. Det er viktig å utvise medmenneskelighet og profesjonell omtanke og respekt. Men du er i utgangspunktet ikke en del av hjelpeapparatet. Tenk nøye gjennom hvor nært du bør komme ofre og pårørende. Samtidig som det er naturlig å uttrykke sympati og forståelse, er det viktig å holde den profesjonelle distansen som er nødvendig og samtidig ikke skape forventninger om at du skal være noe mer. Husk at personer som står midt i dramatiske hendelser ofte vil være mye mindre i stand til å vurdere følgene av å stille opp i mediene. Ikke ta for gitt at personer som i andre sammenhenger kan ansees som medievante, er det i denne situasjonen.
2. Vær tydelig om premissene. Det er svært viktig å være tydelig på premissene for intervjusituasjonen. Vær nøye på å presisere om du stiller spørsmål for å få vite og/eller forstå hva som har skjedd eller om det er ment som uttalelser for sitat. Vær nøye på å avklare hvorvidt vedkommende skal presenteres med navn og bilde eller være anonym, og forklar hva det innebærer.
3. Opptre høflig og profesjonelt. Du kan bli møtt med mange typer reaksjoner fra personer som er sterkt følelsesmessig berørt og kanskje også er i sjokk. Det må vi ha respekt og forståelse for. Derfor må vi huske at uansett hvordan ulike aktører rundt oss opptrer, så må vi alltid opptre rolig, høflig og profesjonelt.
4. Ta et nei for et nei! Ha respekt for dem som kanskje ikke vil snakke med deg. Er dere flere fra samme redaksjon som jobber med saken, så sørg for å koordinere henvendelser til ofre og pårørende, slik at de ikke får flere henvendelser fra samme redaksjon.
5. Fakta foran følelser. I første fase er det klokt å stille faktaspørsmål, ikke følelsesspørsmål. Mennesker som er i sjokk eller i sterk følelsesmessig affekt vil ha lettere for å svare på nøkterne faktaspørsmål om hva som har skjedd enn spørsmål om hva de tenker og føler. Gjør en grundig vurdering før du velger å gå direkte med noen som er direkte berørt av hendelsen.
6. Finn en kontaktperson. Forsøk å finn ut hvem som kan være kontaktperson for ofre og pårørende. Ofte er det ikke naturlig å kontakte ofre og pårørende direkte. Da er det viktig å forsøke å finne en person eller flere som kan fungere som kontaktperson. Det kan være en slektning, en prest, en idrettsleder, en kollega av en av de involverte. Det viktige er at det er en person som har pårørendes tillit og som primært også forstår medienes rolle. Det kan selvfølgelig være nyttig for å forsøke å få noen av de berørte i tale dersom de er interessert i det, men også for å kunne spørre om de har spesielle ønsker knyttet til mediedekningen. Ofte kan det være vanskelig å vite hvilke bilder og virkemidler som vekker reaksjoner blant de som er hardest rammet. Det er ikke alltid mediene kan rette seg etter alle ønsker, men med denne muligheten for kommunikasjon, har man et bedre grunnlag for å informere om hvilke saker som planlegges og dermed unngå å legge stein til byrden for ofre og pårørende.
7. Vær åpen om hvorfor du spør. Forklar hvorfor stiller de spørsmålene du stiller. Forklar hvorfor spørsmål som kanskje kan virke underlige for intervjuobjektet er viktige for deg å stille. Mennesker i sterk følelsesmessig affekt vil i enda mindre grad enn vanlig ha forutsetninger for å se det større bildet.
8. Ikke bring dødsbudskap. De pårørende skal aldri få et dødsbudskap gjennom mediene. Den sikreste måten å bli felt i PFU i forbindelse med omtale av ulykker, er dersom de nærmeste pårørende får informasjon om at en av deres nærmeste er omkommet gjennom medieomtalen. Avklar at de nærmeste pårørende er varslet før dere publiserer opplysninger som gjør at de nærmeste kan identifisere omkomne.
9. Sett aldri de pårørende i redaktørstolen! Ikke gi berørte eller pårørende inntrykk av at de i realiteten kan bestemme hva som skal publiseres og hvordan dette skal gjøres. De bør ikke pålegges det ansvaret, de har ikke forutsetninger for det, og redaksjonen og redaktøren bør ikke gi dette ansvaret fra seg. Det er samtidig fint å stille åpne spørsmål om hvilke tanker ofre og pårørende har rundt den journalistiske dekningen av saken og lytte til deres innspill.
10. Ikke inngå avtaler om hva som skal publiseres. Den enkelte journalist bør ikke inngå avtaler om hva som skal publiseres (og ikke publiseres), uten at du har konferert med redaktør. Det betyr ikke at du ikke skal lytte til og også kanskje ta hensyn til ønsker fra de berørte. Men det er klokt å være forsiktig med å gi klare løfter eller inngå bindende avtaler, med mindre du har klarert dette med redaksjonsledelsen.
11. Forklar den videre journalistiske prosessen. Så langt det er mulig er det klokt å forklare hvordan dere jobber med saken og hva som er viktig. Forklar også gjerne hvordan uttalelser og opplysninger vil bli brukt, så langt det er mulig uten å binde opp redaksjonen.
12. Informer om kommende saker. Sørg for å informere ofre og pårørende om kommende omtaler av saker hvor de har vært involvert eller berørt. PFU har ved flere anledninger slått ned på manglende varsling av ofre og pårørende ved for eksempel ny omtale av tidligere ulykker eller andre dramatiske hendelser.

Dette sier presseetikken

Det er primært fire punkter i Vær Varsom-plakaten som er aktuelle i selve møtet med personer som er direkte berørt av ulykker, kriminelle handlinger, katastrofer eller kriser.

De to som er knyttet til selve møtet med kildene er punktene 3.3 og 3.9. I punkt 3.3 heter det:

3.3: Det er god presseskikk å klargjøre premissene i kontakten med kilder. Hvis det inngås avtale om sitatsjekk, bør det gjøres klart hva avtalen omfatter og hvilke frister som gjelder. Redaksjonen selv avgjør hva som endelig publiseres.

I denne sammenheng er det den første setningen som er den viktigste. Den handler om at det er en felles forståelse mellom deg som journalist og den du snakker med om hva som er målet med den samtalen dere har og hvordan journalisten skal kunne bruke den informasjonen du gir han eller henne.

Denne bestemmelsen må håndheves særlig nøye overfor kilder som ikke er medievante. Det understreket Kildeutvalget i sin rapport (s 31).

3.9: Opptre hensynsfullt i det journalistiske arbeidet. Misbruk ikke andres følelser, manglende medieerfaring, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.

Punktet ble lett revidert i forbindelse med gjennomgangen av VVP kapittel 3 i kjølvannet av Kildeutvalgets rapport , uten at realitetene var ment å endres. Punktet er fortsatt det mest sentrale i møtet med mennesker som selv har vært involvert i dramatiske hendelser, og som dermed kan være så sterkt påvirket av det de har opplevd at det går ut over deres dømmekraft når det gjelder å vurdere hvorvidt de skal la seg intervjue og eksponeres i media. Undersøkelsen som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress gjorde av Utøya-ungdom viste at det særlig var måten de ble kontaktet på som ble opplevd som ubehagelig/invaderende. Et annet ankepunkt var at enkelte journalister tok kontakt uten å være forberedt, for eksempel ikke hadde satt seg inn i vedkommendes historie, eller ganske enkelt spurte om det var noe nytt i saken.

I denne sammenhengen er det primært to regler som er aktuelle – punkt 4.6 og 4.8.

4.6 Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.

Dette kan synes å være delvis overlappende med punkt 3.9, men da må vi altså huske på at punkt 4.6 er rettet inn mot selve publiseringsfasen og ikke innhenting av opplysninger og intervjuer. Det samme gjelder punkt 4.8, som peker på et særlig hensyn i presseetikken:

4.8 Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.

Det såkalte barnepunktet i VVP har blitt innskjerpet av PFU de siste årene, men det gjelder som sagt primært med hensyn til hva som publiseres, ikke så mye hvordan journalistisk materiale innhentes.

I tillegg kommer også punkt 4.1 om saklighet og omtanke, som jo er et overordnet hensyn, men særlig viktig i de situasjonene vi her snakker om.

Dette sier PFU

Pressens Faglige Utvalg har behandlet spørsmål om dekning av ulykker, katastrofer og hensynet til involverte og pårørende en rekke ganger.

Dessuten har utvalget avgitt en prinsipputtalelse om temaet, opprinnelig utformet i 1988, senere revidert i 2013.

Her heter det blant annet, om dekningen av selve hendelsen:

«Det må derfor utvises særlig varsomhet ved formidling av reaksjoner fra disse, spesielt dersom reaksjonene publiseres direkte, og om situasjonen fortsatt er uavklart.»

Videre, om dekningen av markeringer og minnegudstjenester:

«I dette arbeidet vil presseetikken pålegge mediene begrensninger, knyttet til beskyttelse av privatlivets fred og kravet om saklighet og omtanke i all reportasje. Begrensningene består i at man ikke på en nærgående måte eksponerer den enkeltes private sorgreaksjon. Man må være forsiktig med å knytte sorgreaksjoner til navn, eller å bruke bilder med gjenkjennelige personer som viser sterke følelsesutbrudd.»

En av de sikreste veiene til å bli felt i PFU er å gi pårørende informasjon om et ulykkesdødsfall via omtale i mediene. Kombinasjonen av rask nyhetsdekning, detaljer og bilder fra stedet, kan føre til at de pårørende får dødsbudskapet via mediene. Noen ganger – ved store katastrofer som flyulykker, store naturkatastrofer eller terrorangrep – vil det være umulig for mediene å vente med detaljert omtale til redaksjonen har fått bekreftet at alle de pårørende er varslet.

Det er særlig ved hendelser der personer omkommer i trafikkulykker, boligbranner, mistenkelige dødsfall og lignende at redaksjonen må være oppmerksom på risikoen ved å bringe for mange detaljer for kort tid etter hendelsen. Særlig gjelder dette bildebruk, og man bør være oppmerksom på at man ikke alltid vil kunne avgjøre hvilke detaljer som kan være identifiserende. Da Åndalsnes Avis publiserte bilde fra en ulykke i 2015 der en motorsyklist omkom, ble de klaget inn av sønnen til den omkomne som skrev følgende i sin klage: «..det kan ikke være meningen at pårørende skal kunne identifisere kjøretøyet som er involvert i ulykken før presten har kommet på døren hjemme.» PFU henviste til punkt 4.6 i VVP og konkluderte med at avisa hadde brutt god presseskikk (sak 183/15). Da Agderposten ble klaget inn av de pårørende etter en trafikkulykke i 2020, konkluderte også PFU med brudd på samme punkt (sak 221/20 ). I fellelsen het det blant annet: «Slik PFU ser det, burde Agderposten sett at bildene, kombinert med opplysninger om alder, sted og kjønn, kunne være identifiserende for de pårørende. Agderposten burde vært mer varsom med bildebruken inntil redaksjonen var sikre på at dødsbudskapet var meddelt de pårørende.»

En lignende vurdering ble gjort da Rana Blad ble felt for å ha publisert bildet av huset til avdøde i en sak om et mistenkelig dødsfall (sak 289/17 ).

Det er ingen tvil om at PFU er enig i at disse hendelsene skulle vært omtalt, det er måten det skjedde på som utvalget slår ned på. Og her er tidsfaktoren avgjørende.

De viktigste spørsmålene man må diskutere i slike saker er belastningen for de involverte og allmennhetens behov for informasjon om det som har skjedd. Dette påpeker utvalget selv i en 3.9-fellelse av Sandefjords Blad i 2010 etter et ran (sak 267/10 ):

«Pressens Faglige Utvalg minner om pressens plikt til å opptre varsomt både under innsamling og ved publisering av materiale i forbindelse med alvorlige hendelser som for eksempel et ran. Bakgrunnen for dette varsomhetskravet er å hindre pressen i å påføre mennesker som allerede er i en vanskelig situasjon, ytterligere belastning, og redusere muligheten for at det publiseres informasjon, uttalelser og bilder som krenker og skader de berørte. Poenget er altså ikke at det skal hindre enhver omtale, for det tilligger pressen å fortelle om det som skjer i samfunnet, deriblant de vonde og alvorlige hendelsene som iblant rammer. Slik sett blir det sentrale ved slike publiseringer å avveie mulige belastninger for involverte opp mot allmennhetens behov for informasjon.

I januar 2012, et halvt år etter 22. juli-terroren, publiserte Aftenposten artikkelen «Dette skjedde på MS Thorbjørn». Den ble klaget inn for PFU av en av de ni som var ombord på båten 22. juli 2011 (sak 186/12 ). Klageren viste til at artikkelen har vært til stor personlig belastning, og mente avisen burde latt hensynet til henne og andre pårørende gå foran hensynet til offentligheten. Her mener PFU at hensynet til offentlighetens interesse veier særlig tung:

«Utvalget mener at hendelsene 22. juli var så ekstreme, og informasjonen omkring MS «Thorbjørn» på publiseringstidspunktet såpass mangelfull, at en slik helhetlig og samlende fremstilling som det artikkelen representerte, bidro til å gi offentligheten en økt forståelse av hva som skjedde i de dramatiske timene da fergen forlot Utøya.»

Samtidig legger PFU også vekt på den skånsomme, saklige og nøkterne måten opplysningene ble fremstilt på og at avisa anonymiserte de omtalte. Denne saken endte med frifinnelse av Aftenposten, men PFU understreker likevel i sin uttalelse at redaksjonen kunne hatt bedre dialog med de berørte både før og etter publisering. Generelt er det viktig at redaksjonene, i tilfeller som dette, strekker seg langt for å vise åpenhet og imøtekommenhet også overfor reaksjoner på det som publiseres. Redaksjonene må huske på at journalistikken kan treffe dem det gjelder annerledes enn hva man selv forventet. Her vil det alltid være mye å lære av å snakke med kilder som har gjort ulike erfaringer i møte med mediene i en krisesituasjon.

I forbindelse med tiårsmarkeringen av 22. juli-terroren gikk Aftenposten selv ut og beklaget måten saken var løst på journalistisk.

Utvalget har også, ved flere anledninger, påpekt viktigheten av at de pårørende blir informert om medieomtalen. Det kan for eksempel være i tilfeller der en redaksjon skal lage en sak der de som kjenner saken vil forstå hvem det handler om, selv om de involverte er anonymisert. Dette var tilfelle da TV 2 i februar 2020 publiserte en episode av dokumentarserien «Blålys» der et overdosedødsfall ble beskrevet på en måte som gjorde at de pårørende skjønte hvem det dreide seg om. TV 2 ble felt på punkt 4.6 i Vær Varsom-plakaten og PFU uttalte blant annet dette: «PFU reagerer på at TV 2 ikke tok kontakt med pårørende før publisering. Det betyr ikke at pårørende kunne stoppe enhver form for omtale, men TV 2 kunne lyttet til eventuelle reaksjoner og vurdert hvorvidt redaksjonen skulle tatt større hensyn i det publiserte» (Sak 061/20 ).

Dette betyr ikke at det eksisterer et absolutt presseetisk krav om at pårørende skal være informert om medieomtale, men at journalister og redaktører i saker der man omtaler dødsfall bør vurdere hvorvidt det er naturlig å informere de pårørende.

Da Østlendingen i 2013 brakte et intervju med en overlevende etter en trafikkulykke året før, reagerte PFU på at redaksjonen ikke hadde forberedt de pårørende til han som omkom i den samme ulykken:

«Selv om Østlendingen måtte kunne publisere det påklagede intervjuet, mener utvalget at avisen åpenbart skulle forberedt klager og hans familie på at det ville komme en slik publisering. Utvalget legger også vekt på at publiseringen ikke var en hendelsesnyhet, men en publisering som var planlagt som oppslag i forbindelse med en høytid.»

Også her ble omtalen felt på punkt 4.6 i Vær Varsom-plakaten (sak 268/14 ).

Noen typetilfeller

Det er viktig å skille mellom ulike typetilfeller av kontakt med berørte/pårørende:

a) Kontakt med direkte berørte på et åsted eller umiddelbart etter hendelsen

b) Kontakt med berørte eller pårørende når den første dramatikken har lagt seg.

c) Dekning av minnegudstjenester, markeringer e l.

Undersøkelsen som Nasjonalt senter om vold og traumatisk stress gjorde etter Utøya-terroren, viste at nettopp måten journalistene kontaktet pårørende og overlevende på, var et punkt hvor mange hadde dårlige opplevelser. Det ligger i kortene at den første kontakten, mens det er en pågående situasjon er usedvanlig krevende, fordi man må vurdere fremgangsmåten i sanntid.

I en slik situasjon er det viktig at man er særlig tydelig på premissene, er varsom med hva man spør om og tar hensyn til at personer i sjokk og sorg er særlig sårbare.

Når det ikke lenger er snakk om en pågående situasjon, vil det ofte være mulig og også fornuftig, å forsøke å finne noen som kan være kontaktperson overfor de involverte. Se råd nr 7 i kapittel 6 av denne veilederen.

Selv om det vil være stor forskjell på kontakt med de som er rammet en pågående situasjon og i etterkant, er det viktig å være klar over at personer som er utsatt for traumer vil kunne være preget av dette i lang tid. Derfor bør man bruke tid på vurderingene rundt hvorvidt disse kildene er klar over følgene av å stille opp i mediene. Det er en stor fordel å bruke journalister med erfaring på dette området i møte med de som er mest berørt. Her er det også svært viktig med kunnskapsdeling innad i redaksjonen.

Det enkleste av disse punktene burde være planlagte hendelser som minnegudstjenester og markeringer. Her er det naturlig å etablere kontakt med dem det gjelder i forkant, slik at man tar de nødvendige hensyn, og primært finner en felles forståelse for hvordan begivenheten kan dekkes.

----------------------------------------

Vi er en rekke personer en takk skyldig for store og små bidrag til denne veilederen. Ingen nevnt og ingen glemt – tusen takk alle sammen!